Luftballong over Serengeti!

Luftballong over Serengeti!

Det er grytidlig onsdag morgen i Serengeti. Jeg våkner til dyrelyder utenfor – nært eller fjernt? Ikke sikker her jeg ligger med kun en teltduk som skillevegg mellom meg og Afrikas ville dyr. En rask kikk på klokken konstaterer at jeg våknet før solen i dag. Klokken er 04.30 – jeg har bestilt vekking kl. 04.45, – så jeg blir liggende og lytte… Plutselig er han der: «Good morning Mam, did you sleep well?”. Jeg åpner teltduken, og dernest fylles teltet med duften av nytrukket kaffe. Han smiler bredt, og jeg svarer: «Thank you, I slept excellent», men det stemmer ikke helt – for i natt har jeg kjent på en spenning i kroppen og det tok lang tid før jeg sovnet…

Denne morgenen skal jeg nemlig krysse av et punkt på min “bucket list” – luftballong over Serengeti!

Jeg nyter kaffen før jeg signaliserer med lommelykten fra teltet. Jeg er klar for bli fulgt til vår transport til luftballongbasen. Vi må tidlig avgårde for å rekke å oppleve Serengetis spektakulære soloppgang fra oven.

Vel fremme ligger luftballongene på bakken og klargjøres. Vi møter vår kaptein, en myndig og eldre skotte, som gir oss en 10-minutters innføring i hvordan dette skal foregå. Han oser av autoritet, og han har vår fulle oppmerksomhet.

Ved takeoff og landing skal vi innta noe som kalles for astronautposisjon hvor vi ligger ned i fosterstilling. På ´klar-ferdig-gå´ inntar vi alle posisjonen, og det er en underlig følelse å ligge der i bunnen av en kurv i gryningen for så å plutselig lette fra bakken.

Etter noen sekunder får vi beskjed om at vi kan reise oss opp, og det som venter er intet mindre enn magisk! Vi mennesker bruker ofte sterke superlativer når vi skal forklare noe, og jeg har tenkt at uttrykket ´magisk´ vel egentlig er ganske oppbrukt, men jeg kan ikke forklare det på annen måte: Magisk – rett og slett!

Soloppgang

I stillhet observerer vi solen som stiger opp over horisonten og hilser oss: «God morgen!», og jeg fylles av en følelse av fullkommenhet;

Tenk så heldig jeg er som får oppleve dette. Jeg er bergtatt!

Vår myndige kaptein endrer seg her i luften, et stort smil brer seg i skjegget – han har styrt luftballong i 25 år og har noen fantastiske historier som han deler med oss.

Etter hvert er stillheten påtagende. Vi er stumme av beundring. Det eneste vi hører er suset fra flammene som innimellom løfter ballongen. Vi svever lavt over savanner og akasieskog, noen ganger så lavt at vi nesten treffer de øverste bladene på akasietrærne.

Jeg føler meg helt trygg. Hakuna matata – ingen bekymringer!

Dyrelivet

Hensikten er jo at vi skal se dyrelivet. Når vi svever slik, stille og lavt, så får vi oppleve fra fugleperspektiv hvordan savannen under oss våkner til liv. Vi ser late flodhester som nå i morgentimene er oppe på land. Vi ser antiloper og gaseller som tar «morgengymnastikken» sin på Serengetis sletter. Vi ser store sebraflokker som danner et vakkert geometrisk mønster under oss. Vi hører elefantenes majestetiske lyder – inntrykkene er mange og store… Det er grønt og frodig overalt, regntiden er snart over og livet bugner!

Etter en times tid i luften blir vi igjen beordret i posisjon for landing, og igjen føler jeg på denne spenningen der jeg ligger sammenkrøpet i bunnen av en kurv, men før jeg aner det så står vi trygt på bakken igjen.

Hvordan skal man avslutte et slik eventyr? Jeg er høy på livet!

«Madam?» – der står han igjen; han med det brede smilet fra i morges. Et glass med sprudlende sjampanje blir servert, og jeg ledes til et vakkert dekket bord her midt ute på Afrikas sletter; det er tid for bush-breakfast: Slik avslutter man eventyret!

07/06/19 Ine Sanne